MiniAnne får avfallsinstruks

Da gutten kom hjem med sin personlige øvingsdukke for førstehjelp, skjønte jeg mindre. MiniAnne het den lille dukken og hun ville tydeligvis flytte inn. Førstehjelp er vel og bra, men skal alle familier i Norge ha sin personlige øvingsdukke? Hva med alt avfallet? Det viste seg at jo, når en elev går i 7. klasse, da får han en gratis øvingsdukke med seg hjem. Dette spanderer Norsk Luftambulanse.

Men hva blir egentlig skjebnen til de 60 000 øvingsdukkene som sendes med elevene hjem hvert år og hva er de laget av. Får de fast plass i bokhyllen i stuen, eller sklir MiniAnne sakte men sikkert rett i avfallet? Og er det i tilfelle positivt å belaste det kommunale avfallsapparatet med 60 000 øvingsdukker i året.
Disse spørsmålene stilte jeg til leverandøren av MiniAnne - Lærdal Norge. De kunne opplyse at delene i opplæringspakken består av en rekke forskjellige ingredienser: Termoplastiske elastomer, polyetylen og polyvinylklorid (PVC). For PVCen er det viktig å avklare om mykneren inneholder miljøproblemet ftalater, men den er i følge Lærdal mykgjort med en miljøvennlig mykner. Brystplaten er laget av polypropylen (PP). Videre opplyser Lærdal:

MiniAnne er utviklet med tanke på påvirkning på miljøet; produktet er fremstilt av materialer som lar seg resirkulere. Alle støpte komponenter er merket med både materialtype og resirkuleringskode. Resirkuleringssymbol og -kode er anerkjente symboler for merking av plastkomponenter. Kodene angir type polymer, og dermed hvordan materialet kan resirkuleres.

Mye tyder altså på at innholdet i MiniAnne er håndterbart avfall. Men når MiniAnne flytter ut, bør hun kildesorteres. I tillegg bør en slik fremgangsmåte poengteres overfor mottakerne. Lærdal opplyser at de etter min henvendelse fremover vil legge ved en "avfallshåndtering" veiledning ved hver MiniAnne. Med dette legger Lærdal mer vekt på MiniAnnes livssyklus, og det er positivt.
Jeg skal være forsiktig med å kritisere et så godt ment prosjekt som fri distribusjon av øvingsdukker. Jeg tror imidlertid at hele dette prosjektet bør bli grundig evaluert før skolen fortsetter å være distribusjonskanal for MiniAnne. Hva hva skjer med dukkene etter at elevene tar dem med hjem og hvor mange foreldre øvde sammen med barna? Hvis MiniAnne kun ble brukt én gang, er det da riktig å sende dem med barna hjem?
Kanskje skolene heller skulle oppbevare et sett dukker for 7. trinn som ble levert tilbake og kun skifte ut dukker når det er nødvendig. Eller kanskje burde en MiniAnne per klasse heller vandre sin gang fra familie til familie. Hver familie kan kvittere ut at det har løst oppgaven og deretter sende den videre. Dette klarte vi med klassebamsemaskoten da barna gikk i småskolen. Vi skal nok klare det med MiniAnne også. Alle bør lære livredning, men avfall har vi nok av.

Lys i katalogtunnelen

Samferdselsdepartementet melder at telefonabonnenter som vil ha papirutgaven av de hvite sidene i telefonkatalogen, heretter selv må be om å få den levert. Javel, dette har vi ventet på i mange år. Men Gule sider skal altså leve videre og fortsatt skal Eniro og Oslo kommune prakke på oss Ditt distrikt – katalogen du ikke engang kan reservere deg mot.
Alt som trengtes for å stoppe den enorme papirsløsingen distribusjonen av de hvite sidene representerer, var altså et brev fra Samferdselsdepartementet til Telenor. Men når går brevet fra Oslo kommune til Eniro om at denne forhatte katalogen Din bydel snarest må stoppes. Og hvorfor lar regjeringen Gule sider leve videre? Stopp alle tullekatalogene som ingen bruker.
Flere organisasjoner og enkeltpersoner har i en årrekke mobilisert for å få slutt på ressurssløsingen som papirutgaven av telefonkatalogen står for. Vi forbrukere har også brukt tid på finne ut hvordan vi reserverer oss og formidlet oppskriften videre til venner og kjente etter beste evne.
Det er positivt at det endelig skjer noe i katalogbransjen, men det skjer alt for sent og det som skjer er ikke nok. Vi trenger raskere handling fra regjeringen i slike saker. Er et enkelt brev nok, så send brevet.
I mellomtiden må vi fortsatt reservere oss mot Gule sider. Det verste er at beboere i Oslo ikke kan reservere seg mot katalogen Din bydel i det hele tatt. Årsaken er visstnok at Oslo kommune bruker denne som informasjonskanal. Ifølge Eniro ønsker ikke kommunen at folk skal kunne reservere mot ”denne viktige informasjonen”.
Tiden er imidlertid overmoden for at Oslo kommune oppdaterer seg om hvordan publikum henter sin informasjon og i det minste lar oss som ikke vil ha kommunens kataloger anledning til å reservere oss.
Les mer om hvordan du reserverer deg på Norges Naturvernforbunds sider

Les også Eniros patetiske forsvar for papirkatalogene

Ny tallforestilling fra NRK

25. januar i år lovet kringkastingsdirektøren overfor Kringkastingsrådet at NRK Nyheter fremover skulle kunngjøre datagrunnlaget (i meningsmålinger) på nrk.no når NRK produserer nyhetsartikler. Men det gikk bare halvannen uke før NRK laget en nyhetssak basert på en meningsmåling – fortsatt uten at tallgrunnlaget ble gjort tilgjengelig for publikums kontroll.
Denne gangen blir private barnhager fremhevet som bedre enn de kommunale. I oppslaget heter det: ”Slår kommunale barnehager på hele 29 av 30 punkter. Det viser undersøkelsen TNS Gallup har gjort for Kunnskapsdepartementet.” Undersøkelsen er nedlastbar fra regjeringens nettsider, men PDF-filen inkluderer ikke krysstabuleringen som NRK baserer sine undersøkelser på.
Etter en del søk på nettet, fant jeg frem til TNS Gallup-undersøkelsen på barnehage.no. ”Hvor fornøyd er du med barnets trivsel i barnehagen?”, lyder hovedspørsmålet. Og hør bare den ”dramatiske” forskjellen: Kommunale barnehager: 89 prosent svært/meget fornøyd. Private barnehager: 92 prosent svært/meget fornøyd. Hele TRE prosentpoengs forskjell på kommunale og private barnehager, altså.
Men rett skal være rett - det stemmer at det er en tendens i datamaterialet til at private barnehager kommer bedre ut i meningsmålingen enn kommunale barnehager. Jeg synes bare at tendensen er for svak til å konkludere slik NRK gjør. Hvis man arbeider med opinionsundersøkelser, vet man at usikkerhetsmomentene er store. La oss se på et annet spørsmål fra undersøkelsen: ”Hvor fornøyd er du med personalets samarbeid med deg som foresatt?” Kommunale barnehager: 72 prosent svært/meget fornøyd. Private barnehager: 76 prosent svært/meget fornøyd.
Vi kan registrere FIRE prosentpoeng i forskjell mellom de to typene barnehager. Hvis vi resonnerer med et annet eksempel og tenker oss at 72 prosent av alle nederlendere svarer at de liker sjefen på jobben, mens 76 prosent av alle tyskere svarer at de liker sjefen, har vi da en såkalt sak på grunnlag av at tyskerne liker sjefen mye bedre enn nederlendere? Er fire prosent nok? Eller har vi egentlig avdekket at tyskeres og nederlenderes preferanse for sjefen er ganske lik.
Personlig har jeg ingen formening om hvorvidt det er på sin plass å fremheve kvaliteten i private barnehager fremfor kommunale. Det kan godt være at de private er bedre. Men skal man først stikke kniven i kommunal sektor, bør kniven være skarp, og ikke sløv slik som i dette tilfellet. Tallene for ”svært/meget misfornøyde” er for øvrig ikke oppgitt. Og når tall ikke er oppgitt, kan man jo lure på om dette har en årsak?
Uansett om dette er en journalistisk sett god sak eller ikke – her har NRK igjen unnlatt å vise til tallgrunnlaget. Jeg ber om at kringkastingsdirektør Hans Thore Bjerkaas følger sitt eget pålegg slik det ble formulert overfor Kringkastingsrådet: Når NRK lager nyhetssaker på grunnlag av meningsmålinger - da skal grunnlaget publiseres.

En betraktning om takt og tone

”Fornyingsarbeidet vil bli preget av verdigrunnlaget i regjeringserklæringen, som har inkludering, brukermedvirkning og næringsutvikling som pilarer”, skriver Fornyings- og administrasjonsdepartementet om fornyingsarbeidet i staten. Mange ansatte i offentlig sektor, spesielt i omsorgssektoren, er flinke og gjør en god jobb. Men alt for mange erfaringer med statsansatte er like miserable som den jeg akkurat har hatt med Tollregion Oslo og Akershus. Kontakten med etaten aktualiserer begrepet ”inkludering og brukermedvirkning” på flere nivåer.

I forbindelse med en større kartlegging av offentlig sektors smidighet med tanke på betalingsvilkår, besøkte jeg http://www.toll.no/ med sikte på å avklare hvorvidt jeg kunne betale årsavgiften for bil i månedlige fremfor årlige avdrag. Dette står det så vidt jeg kan se ikke noe om på de nevnte nettsidene. Så jeg sendte en e-post til Tollvesenet:

Hei. Jeg ønsker å betale årsavgift for bil i månedlige avdrag fremfor kr 3000 én gang i året. Hvordan går jeg frem. Mvh Harald Nyquist

Svaret lød:

Viser til deres e-post. Betalingsinformasjon kan lastes ned på vårt nettsted www.toll.no Det benyttes samme KID nr, ved samtlige betalinger. Med hilsen Årsavgiftskontoret

Til dette er det bare å si at svaret er hjerndødt. Etaten viser til den samme nettsiden som jeg besøkte opprinnelig, men saksbehandleren foretar ikke noen avklaring. Jeg sendte derfor en e-post til informasjonsstaben i Tollvesenet:

Hei! Viser til mottatt e-post fra Tollvesenet (se under). Jeg takker for svar, men synes vel ikke at dette svaret er spesielt verdifullt for meg. Jeg har søkt på sidene slik jeg blir oppfordret, men kan ikke se at jeg får svar på det jeg spør om. (Jeg hadde for øvrig forsøkt å finne svaret også før jeg sendte e-posten). Kan dere se litt på de interne rutinene når slike svar går ut? Jeg synes det er et forbedringspotensial her... Enig? Ha en fin dag. Mvh Harald Nyquist

Det endelige svaret lød:

Viser til deres e-post. Slik avdragsordning du ønsker praktiseres ikke. Det er fra departementets side heller ikke vurdert å innføre slik orning. Med hilsen Årsavgiftskontoret Tollregion Oslo og Akershus

Noen ville sikkert vært takknemlige for i det hele tatt å få svar, men det er ikke jeg. Dette svaret holder ikke. Den foreliggende kommunikasjonen lider under følgende små og store feil:

1. I skriftlig kommunikasjon titulerer man mottakeren. Derfor skal Tollvesenet identifisere meg med "Hei Harald Nyquist" eller lignende. Å gå rett på sak uten en hilsen, bryter med takt og tone.
2. I skriftlig kommunikasjon signerer man med sitt navn. En saksbehandler bør ha såpass stor yrkesstolthet at vedkommende undertegner for eksempel med "Med hilsen Peder Ås". Dette bidrar til å myke opp kommunikasjonen og å gjøre den mindre formell. Det skaper mindre avstand. Å undertegne med Årsavgiftskontoret er et bevisst valg som tas for å skjule saksebehandlerens personlige ansvar. Uten personlig ansvar, smuldrer systemer opp og kvaliteten vil svikte - akkurat slik som i dette tilfellet.


3. Jeg forventer et minimum av kjennskap til norsk rettskrivning fra en saksbehandler i staten. Bruken av ”deres” er en klønete feil som trolig referer til den foreldete høflighetsformen ”Deres”. En slik bokstavfeil betyr egentlig ikke mye, men å velge arkaiske høflighetsformer i en e-post i 2009 bidrar ikke akkurat til å gi et dynamisk inntrykk.


4. Verre er det naturligvis at nettsidene ikke informerer om det jeg spør om. Saksbehandleren gir heller ikke noe inntrykk av at vedkommende har tenkt å oppdatere sidene med den informasjonen jeg peker på at mangler.


5. Enda verre er det naturligvis at det første svaret gir inntrykk av at jeg finner informasjon på nettsidene, mens de i virkeligheten ikke sier noe om det jeg spør om.


6. Videre er det ikke spesielt tillitsvekkende at etaten synes uberørt av min påpekning om at det første svaret jeg fikk var verdiløst for meg.


7. At etaten ikke benytter anledningen til å foreslå at jeg tar saken opp med departementet – noe jeg er i full rett til – er ikke overraskende. Det er dessverre heller symptomatisk for kommunikasjonen med offentlige etater at saksbehandleren ikke tar denne rene service-opplysningen med i brevet.


8. Etaten kommer heller ikke på noe vis min henvendelse i møte med formuleringer om at etaten setter pris på min henvendelse, at de har forståelse for at jeg tar saken opp og at de er glade for tips om hvordan nettsidene kan bli bedre. La oss se det i øynene – de synes at denne skattebetaleren er en ganske plagsom.

Alt i alt viser kommunikasjonen hvor stor avstanden er mellom de politiske ambisjonene og den praktisk tjenesteytingen. Selv om vi trenger en stor og solid offentlig sektor, så trenger sektoren faktisk litt inspirasjon fra privat sektor, hvor service og innsatsvilje i høy grad blir belønnet. Det er her politikerne må begynne å ta tak. De må stille krav til den enkelte og ikke godta at den enkelte offentlig ansatte ikke tar ansvar for oppgavene de skal løse.

Så hvordan skulle svaret til meg lyde? Det er ingen hokus pokus. Slik skulle Tollvesenet svart meg:

Hei Harald Nyquist. Takk for din henvendelse. Du peker på et problem vi dessverre ikke kan hjelpe deg med. I følge de føringer vi har fra departementet skal avgiften kreves inn via én betaling per år. Som underordnet organ har vi ikke anledning til å diskutere praksisen nærmere, men du har naturligvis anledning til å forslå endringer direkte overfor Finansdepartementet. Din henvendelse avdekker at våre nettsider ikke i tilstrekkelig grad besvarer sprørsmålet du stiller. Vi vil derfor så snart som mulig legge ut bedre informasjon om temaet. Ta gjerne kontakt hvis det er andre sider ved vår publikumsrettete virksomhet du har meninger om. Bruk gjerne min e-postadresse. Ha en fin dag. Vennlig hilsen Peder Ås, Tollregion Oslo og Akershus.

Hvis jeg fikk dette svaret, kunne vi snakket om gode tjenester. Ja neste gang jeg gikk gjennom selvangivelsen, ville jeg kanskje kunne tenke at jeg betaler min skatt med glede.