Meglere som elsker papir

De har stadig vært annonsert over en helside i Aftenposten denne høsten: Eiendomsmeglere som skryter av hvor viktig det er å annonsere boligen din på papir, aller helst med en ”garantipakke” i Aftenposten. Eie Eiendomsmegling rykker ut som stolt forsvarer av at boligselgere skal svi at trettitusen på annonser i Aftenpostens papirutgave. ”Alt annet er tilleggsprodukter”, sier Kristine Mevik i Eie Eiendomsmegling.
Mitt ønske er at eiendomsmeglerne som ikke kan få fullrost Aftenposten nok samler seg i én gruppe og de som derimot mener at Aftenposten i praksis er en blodsuger på boligomsetningen samler seg i den andre gruppen.
Dette er en nødvendig klargjøring for oss vanlige folk. Da ser vi hvem vi skal velge. For hvorfor skal vi stole på en megler som mener at ”alt annet enn Aftenposten er tilleggsprodukter”, når alle med et minimum av erfaring fra omsetning av boliger vet at kjøperne orienterer seg om boligmarkedet på Finn? Hvor lenge må vi akseptere at det å abonnere på Aftenposten resulterer i en meningsløs opphopning av papiravfall som en følge av papirbasert markedsføring av (primært) eiendomsmeglere og (sekundært) objektene de har til salgs?
Man spør seg naturligvis hvorfor Eie Eiendomsmegling går til så tydelig forsvar for noe så anakronistisk som avisannonser for boliger? Jo, naturligvis fordi logoen til eiendomsmeglerne alltid er godt eksponert i avisannonsene. Hver annonse betyr en ny mulighet til å få en kunde. I forhold til muligheten til å få en kunde, kan man tydeligvis se litt gjennom fingrene med nødvendigheten av en garantipakke fra Aftenposten.
I virkeligheten er det Finn som er det avgjørende stedet å annonsere bolig, og alt du gjør utover dette er tilleggsprodukter. Det er god grunn til å tro at mange i dag velger å kutte ut Aftenposten, men har noen hørt om noen som tør å kutte ut Finn? Avisannonsene er sjanseløse sammenlignet med en annonse på Finn både i forhold til informasjonsmengde, illustrasjonsmuligheter, volum og søkemuligheter.
Vi trenger ikke høre hvor fantastiske garantipakker Aftenposten har. Det vi trenger å høre er følgende: Hvor mange av dem som kjøper bolig har kun hentet informasjon i Aftenposten? Disse raringene hadde det vært morsomt å få presentert over en helside i Aftenposten.
Kanskje de ville si ”Når jeg skal bruke fire millioner på en leilighet, ser jeg etter den i Aftenpostens papirutgave. Utvalget på Finn er alt for stort.”
Jeg tviler sterkt på at Aftenposten finner folk som vil stå frem med slike standpunkter. Eller hva mener Eie Eiendomsmegling?

Hvem er Lise?

"Lise" heter bladet og er et reklameblad for Skanska Bolig. Det kom i postkassen i helgen. På forsiden leker et barn med et gammelt Agfa-kamera. Inni er det seks sider med alt fra bolleoppskrifter til intime erfaringer med pulsklokker. I midten det fire sider med reklame for 21 forskjellige boligprosjekter rundt om i Norge. Jeg merker det nå. Det er like før jeg ikke orker mer vås i postkassene. Det er like før jeg kapitulerer og kleber "ikke uadressert reklame" på postkassen.

Men kjære deg, spør du. Hvorfor har du ikke reservert deg for lengst? Svaret er at den lokale handelsstand gjerne kan reklamere for det de har på tilbud. Jeg er interessert i både hvilke tilbud kjøpmannen har på klementiner og reklame fra andre forretninger i nærmiljøet som ønsker meg velkommen. Men å introdusere meg for Lise, slik som Skanska Bolig gjør, det er så ekstremt lite relevant for meg. Hvem er hun? Hva har hun med mitt liv å gjøre?

I utgangspunkt handler forretningsvirksomhet om å finne den riktige sammenhengen mellom pris og kvalitet. Så ser vi at en del aktører forsøker å appellere til andre deler av hjernen, nærmere bestemt følelsene. Dette er et svært tåkete landskap som særlig kosmetikk og klesprodusentene trives i. Men hvem kjøper en bolig i samme slengen som en deodorant?

Når Skanska Bolig sender ut sin avis "Lise" og bruker åtte sider på å skape en "Lise-stemning" knyttet til Skanska Bolig fremfor å fremheve konkrete bokvaliteter og verdimessige sider boligene, da spiller de høyt. Spillet er først og fremst høyt fordi Skanska satser så mye på ren og skjær tåke at budskapet om at de har boliger til salgs rett og slett kan forsvinne.

Spillet er også høyt fordi enkelte kunder kan tenke slik som meg, at sammenhengen mellom pris og kvalitet ikke er så sterk ved disse boligene at de lar seg selge gjennom konvensjonelle kanaler. Skanska er muligens i ferd med å bli desperate. De blir så desperate at de lager et blad som heter "Lise". Et blad få eller ingen forstår. (Går du til Skanskas nettside får du for øvrig heller ingen hjelp til å bli avklare hvorfor Skanska Boligs siste blad er kalt Lise og handler om blant annet boller og pulsklokker.)

På nest siste sider sklir Lise-bladet ut i det helt absurde. Der kommer diktet Boligdrømmer. "Å bo er å pynte til jul. Å bo er å skape et hjem. Å bo er Skanska", lirer poetene i Skanska Bolig skamløst av seg. Men vi lar oss ikke lure. Vi vet at Skanskas boligdrøm ikke er å "se sin elskede sove", som det heter tidligere i diktet. Skanskas drøm er at bladet Lise får meg til å slippe fornuften og la følelsene styre min neste bevegelse på boligmarkedet. Jeg skal føle meg inn i Lise verden og la millionene rulle inn på entreprenørens konto.

Når salget av boliger går trått, vil Skanska gjerne at jeg skal bli kjent med Lise. Men vi kunder tenker ofte annerledes. Vi skjønner ikke hva Lise har med vårt boligkjøp å gjøre. Hvis salget av boliger går trått, er svaret mitt til Skanska mye enklere enn å satse på å fortelle alt om livet til Lise. Svaret er kort: Sett ned prisen.

Tretti bortkastete årsverk

En stikkprøve jeg har foretatt viser at bare halvparten av varene som ligger på Torget på Finn.no er til salgs. De andre varene er solgt, men selgeren har ikke tatt seg bryet med å fjerne annonsen. Et overslag*) viser at Finn på grunn av dette totalt sett lar kundene kaste bort tid tilsvarende tretti årsverk.

Jeg sendte for en uke siden en e-post til ti forskjellige selgere av sykler og spurte om sykkelen var til salgs. Syklene hadde ligget i over en måned på Finn. Fem svarte aldri, noe som vanskelig kan forstås annerledes enn at sykkelen er solgt. To av ti hadde solgt én av syklene de hadde annonsert, mens den andre fortsatt var til salgs. Tre svarte at sykkelen fortsatt var til salgs. Stikkprøven viser det rutinerte Finn-brukere allerede vet - at en vare annonseres på Finn behøver ikke å bety at den er til salgs. Kanskje er så mye som annenhver vare som annonses solgt.
Hvorfor gjorde jeg denne stikkprøven? Årsaken er at jeg regelmessig opplever at annonserte varer på Finn forlengst er solgt. Finn vier ikke den nødvendige oppmerksomhet til mekanismene mellom selger og kjøper. Mens Ebay krever at selger opererer med "buy-it-now" eller "gi bud", aksepterer Finn både at selger annonserer en vare uten pris og at selger ikke fjerner annonsen selv om varen er solgt. Resultatet er at spesielt kjøper men også selger kaster bort masse tid.
Erfarne brukere av Finn vet at for å gjøre et virkelig godt kjøp, må du sitte ved PC'en og oppdatere nettsiden hvert minutt. Det føles elementært å måtte si det, men de gode tilbudene forsvinner på timen, mens de dårlige blir liggende i uker og måneder. Dette er markedets lov, men til denne loven hører en uskreven forskrift: Når varen er solgt, fjernes annonsen. Men i forhold til denne "forskriften" svikter Finn kjøperne og unnlater å disiplinere selgerne.
Finn publiserer mer enn én million annonser på Torget hvert år. Vi kan tenke oss at halvparten av disse annonsene genererer tre bortkastete henvendelser hver fordi varen allerede er solgt. Hvis hver henvendelse og hvert svar tar ett minutt, blir resultatet seks millioner bortkastete minutter. Omregnet til årsverk, betyr dette at Finn "holder tretti personer i arbeid" hvert år bare fordi nettstedet ikke har bedre rutiner for å fjerne annonser for produkter som er solgt. At kundene totalt sett også kaster bort millionbeløp på sms og telefonsamtaler kan vanskelig bortforklares.
For over hundre år siden spurte Lenin "Hva må gjøres?" og det gjør kanskje Finn også? Svaret er følgende:
· Ny maksimal liggetid for en annonse: To uker, ikke to måneder som i dag. Resultatet vil forebygge det enorme volumet usolgte varer som i dag annonseres på Finn. Samtidig vil det stimulere til mer realistisk prising. Med to ukers liggetid vet selger at varen får kortere tid å møte kjøperne på. Da må prisen ned.
· Ansvarliggjør selgerne: Selgere må identifiseres med fullt navn og med karakterbok for transaksjoner. Unnlater selgerne å fjerne solgte varer, bør dette fremgå i et karaktersystem.
· Kun én vare per annonse: Selv om tanken bak kan være god, fungerer dagens system ikke. Så lenge du ikke har lov til å redigere teksten i en annonse etter publisering, har Finn faktisk skapt et system som inviterer til at annonser med flere varer blir misvisende straks den ene varen er solgt og den andre varen fortsatt er usolgt.

Vi kunder ser frem til den dagen Finn gjør de nødvendige grep for at kundene ikke helt unødvendig skal måtte kaste bort sin tid.

*)Kalkyle:

En million annonser hvorav halvparten averterer varer som er solgt
500 000 annonser som genererer tre spørsmål (sms/mobil/e-post) og (ideelt) tre svar fra selger
Seks kontakter på 500 000 annonser à ett minutt gir tre millioner minutter
Tre millioner minutter delt på 60 blir 50 000 timer
50 000 timer delt på (arbeidsdag) 7,5 t gir 6666 dager
6666 delt på (årlig snitt) 200 arbeidsdager gir 33 årsverk

Forbehold om regnefeil. Kalkylen er ment å belyse en problemstilling, ikke å påstå et faktisk forhold.

De googler, de også

Når du har grublet lenge nok over hvordan du skal løse et problem på pc'en, er det best å ha en PC-ekspert i vennekretsen. Men av og til blir jeg forbløffet over hvilke kunnskapskilder disse ekspertene utnytter. Ofte er det ikke mer avansert enn at de googler saken de også.
Jeg skulle stille inn PC'en til å hoppe over innloggingssiden slik at jeg slipper å skru på maskinen i to trinn. Svaret kom ikke ved å følge Kontrollpanel. Jeg tok PC'en med til min ekspert for råd. Han fant heller ikke svaret ved å lete på selve PC'en og foreslo at jeg googlet saken.
I løpet av noen sekunder kom en beskrivelse på fremgangsmåten på Google. Saken var løst. Dette er ikke et engangstilfelle, forklarte PC-eksperten. Dette er en helt vanlig måte å løse PC-problemer på.
PC-eksperten kan mye mer om PC'er enn veldig mange. Men står han fast, går heller ikke han av veien for å google.

Bli hjemme - plutselig kommer Posten

Jeg vet ikke hvordan Posten er å forhandle bedriftsavtaler med, men overfor privatpersoner som venter postpakker er de knallharde: Enten er du der når Posten velger å komme, eller så tar de meg seg pakken og drar videre.

I forrige uke klarte jeg ved en kjedelig feil å bestille mine bøker fra Amazon til min privatadresse og ikke til min jobbadresse. Jeg skjønte rekkevidden av denne feilen først da det var for sent. Nei, nei, tenkte jeg. Nå kommer pakken til min privatadresse. Det går sjelden like bra som når jeg får den på arbeid sammen med den andre posten til min arbeidsgiver.

Så da jeg kom hjem forleden lå det lapp i postkassen til meg. Jeg hadde ikke vært hjemme, og derfor fikk ikke Posten levert pakken. Jeg forsøker å holde avtaler så godt jeg kan, og liker derfor dårlig å få en skriftlig beskjed om at siden jeg ikke holdt min del av avtalen, så ble det ikke noe pakke på meg. Men Posten har jo aldri gitt meg beskjed om at de skulle komme?

Jeg har tatt opp denne erfaringen med andre, og de jeg har snakket med er enige. Det er fint med pakker rett på døren, men det er ganske forvirrende å erfare at det som avgjør om du får pakken eller ikke er ren flaks. Enten er du hjemme akkurat når Posten kommer, ellers blir det ingen pakke.

I Postens iver etter å levere pakker på døren, har de så vidt jeg kan se hoppet over et ganske avgjørende moment. De varsler ikke at de kommer. Og når de ikke varsler at de kommer, så må det være ganske mange privatpersoner som i strid med hva Posten foretrekker gjør som meg - de velger å forlate huset. Mange går på jobb, noen er kanskje ute og handler. Vi har forskjellige gjøremål, men vi har én ting felles; vi er ikke hjemme og venter på at Posten skal komme med en pakke som vi ikke har fått beskjed om at Posten kommer med.

Blomsterbudene henger blomstene på døren. Dette blir en litt for risikabel løsning for Posten. Ikke sender Posten sms eller e-post om at de har tenkt seg innom heller. De stiller enkelt og greit opp med pakken når det er din tur på på listen. Ikke vil de ringe på hos naboen og sette igjen pakken der heller. Man kan ikke stole på noen i dag, bortsett fra postkassene da. Men når pakken er for stor for postkassen, da går alt i svart for Posten.

De ringer på og er det ingen hjemme, da har du tapt. Dette var din sjanse. Dette er din feil og ditt problem. Posten var her, men du var ikke hjemme.

For late for bioetanol

SISTE: Finn har sett bloggen og ser på saken på ny. Norges overlegent største markedsplass http://www.finn.no/ (Finn) tilbyr alt fra sykler til lastebiler og er Norges største markedsplass for omsetning av personbiler. Men selv etter gjentatte henvendelser til Finn, vil ikke nettstedet akseptere drivstoffet bioetanol som søkekriterium. Biodrivstoff gir bilistene mulighetene til å komme seg fra A til B uten å øke netto utslipp av drivstoffgasser. Det er således betraktelig mer miljøvennlig enn bensin og diesel. Er ikke biler med denne drivstofftypen nok butikk for Finn, eller har markedsdominansen enkelt og greit gjort Finn late?
Som eier av en Volvo V50f er jeg interessert i markedsutviklingen for etanolbiler. Jeg følger derfor med på hva brukte biler omsettes for. Den nevnte modellen kan kjøres både på etanol og bensin og er således i klassen flexifuel. I Norge tilbyr Ford, Volvo og Saab bioetanoldrevne biler. Mest kjent er kanskje SAAB biopower.
Men prøv å søke opp slike biler på Finn. Det går ikke. Her er en rekke forskjellige drivstoffkategorier: Bensin, Diesel, Gass, Elektrisitet, Elektrisitet+bensin, Elektrisitet+diesel, Gass+bensin. Men det miljøvennlige drivstoffet bioetanol (E85) er ikke et søkekriterium. Hvorfor ikke? Jeg har ved to anledninger spurt Finn om dette. Jeg har blitt lovet svar, men det kommer aldri.
Legger du inn E85 i det åpne søkefeltet på Finn, får du i øyeblikket 40 treff. Dette bekrefter to ting: At det er mange biler på markedet med bioetanol som drivstoff og at de faktisk kan søkes frem hvis du vet hvordan du skal gjøre det.
Men etter to henvendelser til Finn vet jeg ennå ikke årsaken til at de ikke inkluderer bioetanol. Årsaken kan være at Finn ikke vet nok om bioetanol. Det kan jo også være at de vil fremme drivstofftyper med fossilt brennstoff, noe som i dag må betegnes som lite politisk korrekt. (Da er det jo heller ikke så rart at de ikke svarer på min henvendelse.)
Men mest av alt tror jeg at svaret er det de fleste monopolister tenker når de blir bedt om å bedre produktet: Hvorfor skal vi bedre tjenestene eller tilbudet når kundene ikke har andre steder å gå?

Er vi snart ferdige med Notaravisen?

Dagens Næringsliv melder at halvparten av eiendomsmeglerkjeden Notars filialer skal legges ned på grunn av sviktende lønnsomhet. Alle vi vanlige forbrukere øyner et håp om at dette betyr at det nå kanskje kan bli slutt på det grove misbruket av godt avispapir som Notaravisen står for.
Ifølge den kontroversielle meglerkjeden mottar 1 170 000 husstander Notaravisen i sin postkasse hver fredag. Dette skjer i en tid hvor alle normale mennesker holder seg orientert om boligmarkedet på internett. Enkelte bruker kanskje tre-fire millioner kroner helt tilfeldig fordi de får øye på en annonse som de ser i en gratisavis i postkassen, men disse menneskene får vi håpe kan få hjelp så snart som mulig av vennlige verger i geografisk nærhet.
Notaravisen er en drøm av et hatobjekt. Det finnes svært få formildende omstendigheter annet enn at distribusjonen kanskje hjelper Posten Norge til å holde folk i arbeid. For Notaravisen er naturligvis ikke stedet du finner boligen din, men derimot en masete påminnelse om meglerkjeden Notar.
Notaravisen er et miljøproblem i flere ledd. Først som en produksjonsfaktor på den måten at avispapiret produseres og distribueres helt unødvendig. Det bidrar også til større behov for gjenvinning, noe som betyr at avisen belaster med energibruk i tre ledd; produksjon, distribusjon og gjenvinning.
Aller mest irriterer avisen publikum som får den i postkassen. Den irriterer ved at den er meningsløs med sitt utvalg av boliger fra én megler, ved at boligene samtidig annonseres både på notar.no og finn.no og naturligvis fornærmer den ved at Notar tror vi er så dumme at vi ikke skjønner at avisen kun er et markedsføringsvåpen for dem selv.
Nå håper vi at kruttet er vått og at Notars aviskrigføring er over. Dere skjønner, vi finner faktisk boligene våre på internett.

Det enkleste er å være subjektiv

Forviller du deg inn på P3 og programmet Osen-banden forstår du fort at noe skurrer. Her har vi en programleder som er et sted mellom morsom og seriøs, og ikke går av veien for å si sin personlige meninger i politiske saker. Alt under paraplyen av lisensbetalt kringkasting. Skal det være sånn?
Du finner lite prinsippiell informasjon om subjektivitet og objektivitet på NRKs nettsider. En e-post til redaksjonen avklarer imidlertid forholdene knyttet til Osen-banden. Jøte Toftaker svarer: "Osenbanden er ikke et vanlig upartisk radioprogram, når vi har fått jobben med å lage dette programmet for P3 så har vi fått i oppdrag å levere et subjektivt radioprogram, hvor vi gjerne tar stilling i saker og temaer. Vi gjør det åpent, og mener på ingen måte at alle skal være enige i alt vi sier og mener. Om noen jubler eller blir provoserte av det så syns vi det er fint, og aller best syns vi det er når folk gjør seg opp sine egne meninger."
Det vanskeligste er å være objektiv, så hvorfor ikke gjøre det subjektivt og enkelt? Problemet er bare at begreper av typen "Arbeiderpartiets rikskringkasting - ARK" bare får større legitimitet gjennom denne type løsninger. Desto mindre forskjell det blir på en enkel nærradio og NRKs programmer, desto mindre behov har vi for NRK.