Å løfte en sten

Løft en sten, og du kan bli overrasket over hva som ligger under. Selv syklet jeg forbi åtte taxier på tomgang i dag morges, og forsøkte å finne ut hvordan det står til med håndhevingen av forbudet mot tomgangskjøring.

I Forskrift om kjørende og gående trafikk (trafikkregler) § 16. Forstyrrende kjøring og unødig støy m.m., lyder det

1. I eller ved bebyggelse må det ikke foregå unødvendig og forstyrrende kjøring med motorvogn. Der må det heller ikke foregå bruk av motor på tomgang eller annen bruk av motorvogn som volder unødig støy eller unødig utslipp av røyk eller gass.

Ved googling av hvem som håndhever forbudet, kom det frem at dette i mitt tilfelle var Oslo kommune, trafikketaten. Ved henvendelse dit fikk jeg uformelt bekreftet at overtredelse av bestemmelsen om tomgangskjøring var et omfattende problem.

Årsaken til at de åtte taxiene lot bilene sine gå, er sannsynligvis at bilenes air condition dermed holder bilene kjølige. Denne begrunnelsen er imidlertid ikke gyldig som et unntak fra forbudet mot tomgangskjøring.

Håndhevingen er imidlertid ikke trafikketatens, men politiets ansvar. Ved besøk på politi.no, får jeg ikke noe treff hverken på "tomgangsskjøring" eller "tomgang".

Jeg ringer politiet, men får ingen forklaring på hvorfor temaet tomgangskjøring ikke (?) er omtalt på politiets nettsted. Jeg får heller ikke noen presis opplysning om hvilken størrelse boten for tomgangskjøring har, men at den er i størrelsesorden 2000-4000 kroner.

Spørsmålet blir hva politikerne ønsker at vi tenke om tomgangskjøring. Jeg har behov for en avklaring:

• Er myndighetene, politikerne og politiet bekvemme med at forbudet mot tomgangskjøring ikke respekteres?


• Har taxinæringens organisasjoner noe budskap til sjåførene som bryter loven?


• Har politiet noen plan om å intensivisere kontrollen av taxier på tomgang?

Denne artikkelen sendes som tips til Aftenposten, men forhåpning om at redaksjonen kan se nærmere på saken.

PS: Den første observasjonen av åtte taxier på tomgang på rad, ble gjort på vei til arbeid ved SAS-hotellet. På vei hjem sjekket jeg holdeplassen bak Stortinget (se foto), og her var situasjonen identisk - åtte taxier og samtlige lot motoren gå på tomgang. Bak Stortinget.

Somling satt i system

Mens næringlivet må finne seg i regelmessig å bli testet på svartider og kundeservice, slipper statsforvaltningen unna uten noen konkret begrensning på hvor lenge de kan bruke på å svare på et spørsmål.

Dette kommer frem i svaret fra Justisdepartementet på mitt spørsmål om hvor lang tid et departement kan bruke på å svare på et spørsmål. Svaret dokumenterer ikke bare at staten kan somle, men også at staten har satt somling i system.

Spørsmålet om hvor lang tid et departement kan bruke på å svare på et spørsmål er relevant blant annet i forhold til de tidligere artiklene Lett spørsmål tok staten fem måneder og Noen der? Se også artikkelen Orakelet i Leikanger

I forbindelse med forberedelser av for eksempel politiske utspill eller forskningsarbeid, vil statsforvaltningen ofte være en naturlig instans å hente data og kunnskap fra. Men desto lengre tid det tar å hente svare ut fra staten, desto vanskeligere blir det å planlegge fremdriften i slikt arbeid.

Vi skulle kanskje tro at statsforvaltningen var nødt til å gi et svar til den som spør i løpet av en måned, to måneder eller i det minste tre måneder, men dette er IKKE tilfelle. Statsforvaltningen er ikke pålagt noen frist for hvor lang tid de kan bruke på å svare.

Forbrukerjournalister måler regelmessig hvor lang tid det tar å få svar fra forskjellige kommersielle aktører, slik som i Aftenpostens artikkel Helt mørkt hos Hafslund

Årsaken til at disse testene foretas, er åpenbar: Publikum ønsker å få løst en sak mens den er aktuell og ikke når den begynner å støve ned. Dette prinsippet er naturligvis ikke mindre aktuelt for statsforvaltningen enn for privat næringsliv.

Slik lyder svaret fra Justisdepartementet:

Det følger av forvaltningsloven § 11 a første ledd og uskrevne normer for god forvaltningsskikk at saksbehandling skal påbegynnes og gjennomføres uten ugrunnet opphold. Dette er en skjønnsmessig regel, og hva som i det enkelte tilfellet vil være en forsvarlig saksbehandlingstid, vil variere med sakens art og omfang, tilgjengelige ressurser m.v. På denne bakgrunn vil saksbehandlingstiden kunne være svært forskjellig fra sak til sak og fra forvaltningsorgan til forvaltningsorgan.

Som du ser av dette, vil altså hvor lang tid et departement kan bruke på å svare på en henvendelse som din, variere avhengig av konkrete omstendigheter.

Etter forvaltningsloven § 11 a andre ledd skal forvaltningsorganet snarest mulig gi et foreløpig svar dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares. Det skal i det foreløpige svar angis hvorfor henvendelsen ikke kan behandles tidligere. Dersom det er mulig, skal det også angis når endelig svar kan ventes. Hva som anses som uforholdsmessig lang tid, vil bero på en konkret vurdering hvor det blant annet legges vekt på sakens omfang og kompleksitet og hvor mange forvaltningsorganer som er involvert.

Aldri kvitt boligannonsene?

Debattinnlegg sendt Aftenpostens Leserforum: Det enorme volumet boligannonser i Aftenposten genererer omkring 25 kilo papiravfall for hver abonnent per år. Dette er en lite miljøtilpasset ressursbruk både med hensyn til produksjon, transport og gjenvinning. I tillegg er det svært usikkert om denne typen papirannonsering er nødvendig for boligselgerne.
Å bruke Aftenposten til å annonsere bolig, er omtrent like presis markedsføring som å henge oppslag på lyktestolper. Men fordi annonseringen også inkluderer markedsføring av boligmeglernes logo, fortsetter papirmarkedsføringen lenge etter at Finn.no har etablert seg som den helt dominerende markedsplassen for bolig.
Uvitende boligselgere føler at de må annonsere i Aftenposten fordi boligmeglerne anbefaler dette. Dette koster dem titusener av kroner. Men hvor er dokumentasjonen som viser hvor mange salg som skjedde uten at kjøperne orienterte seg på internett? Tallene i denne undersøkelsen vil trolig knuse myten om at vi trenger Aftenposten til å omsette boliger.
Verken boligselgere eller avislesere er i dag avhengige av Aftenposten. Kan alle vi lesere som frustrerer oss over boligannonsene snart tilbys et alternativ? Mange abonnenter vil sannsynligvis gladelig betale mer for Aftenposten uten boligannonsene. Mens vi venter på at Aftenposten løser problemet, fylles returpapirdunkene opp med uleste annonsebilag.
Les også Stopp de meningsløse boligannonsene

Stopp de meningsløse boligannonsene

Det enorme volumet boligannonser i Aftenposten, genererer omkring 25 kilo papiravfall for hver abonnent per år. Å bruke Aftenposten til å annonsere bolig, er omtrent like presis markedsføring som å henge oppslag på lyktestolper. Hvor lenge skal vanviddet fortsette?
Finn.no har praktisk talt monopol på annonseringen av boliger, og det er helt nødvendig å annonsere på Finn.no for selge en bolig. Å derimot påstå at Aftenposten er nødvendig for å selge en bolig, er latterlig. Det blir som å markedsføre en bolig ved å bruke oppslag på lyktestolpene eller lapper i postkassene. Det kan gi treff, men det er ren hasard å satse kun på Aftenposten fremfor Finn.no.
Det sier seg selv at papirbasert markedsføring i dag er fullstendig underlegen internett på en rekke områder. Dette gjelder kanskje spesielt markedsføring av boliger. Som en eiendomsmegler uttalte da selgeren spurte om de burde annonsere i Aftenposten: - Tror dere at dette er en seniorleilighet, da? Han refererte til at den eneste gruppen som fortsatt kan være en relevant gruppe å nå via Aftenposten er seniorene.
Kort sagt treffer man bare dem som ikke er på nettet via Aftenposten. Men hvor mange boligkjøpere har i dag ikke tilgang på internett? Hvor mange velger å kjøpe en bolig på ved å bla gjennom Aftenposten i stedet for å søke på pris og område på Finn.no? Hvor mange bruker to til fire millioner på impuls etter å ha bladd gjennom boligannonsene i Aftenposten?
Det enorme volumet på boligannonsering i Aftenposten skyldes et lite vakkert samarbeid mellom boligmeglere og salgsavdeling i Aftenposten. Fordi boligmeglerne eksponeres svært tydelig i annonsene, ”kan ikke” boligmeglerne si nei til å annonsere. Da mister de en mulighet til å vise seg for avisleserne. Derfor står de også frem og skryter av sin kjærlighet til Aftenposten.
Men vi forbrukere kan ikke forvente samme kvalitet på Aftenposten når avisens annonsevolum i papirutgaven synker. Hvis avisen kutter ut boligannonsene, må avisen dekke tapet. Hvordan kan dette gjøres?
For det første kan vi konstatere at en rekke aviser ser ut til å klare seg uten å lene seg på et tilsvarende inntektsgrunnlag som det Aftenpostens har gjennom sin meningsløse produksjon av boligannonser. Disse avisene må jobbe hardere for inntektene og prioriterer stoffproduksjonen annerledes. Altså er én mulig løsning for Aftenposten å kutte ned på deler av den journalistiske produksjonen, slik som sport eller utenriks. På begge områder vil det være mulig å erstatte det journalistiske tapet med leveranser fra nyhetsbyråer og/eller utenlandske aviser.
For det andre kan det tenkes at mange abonnenter faktisk vil betale mer for Aftenposten uten boligannonsene. La meg være den første til å rekke hånden i været og si at jeg gladelig betaler 25 prosent høyere abonnentspris hvis jeg kan slippe 25 kilo med meningsløse boligannonser hvert år. Distribusjonen av avisens innhold må med andre ord tilpasses mottakerne behov.
Den tredje løsningen er å krympe avisannonsenes volum til et rimelig nivå. Boligselgere som absolutt vil annonsere i Aftenposten kan nøye seg med å annonsere noen linjer om adresse, prisantydning og Finn-referansenummer. Størrelsen på disse annonsene bør ikke være større enn annonsene for ”hybel til leie”, slik de annonseres i Aften.
Tiden er overmoden for at Aftenposten og boligmeglerne viser fornuft. La oss slippe å trekke kilo på kilo med meningsløst papiravfall inn i huset. Gi oss en avis som viser at dere erkjenner at markedsføring av boliger i dag foregår på internett og ikke i Aftenposten.

Halv skatt er lovpålagt

”Det er ikke frivillig for arbeidsgiver å foreta halvt forskuddstrekk i lønn før jul. Arbeidsgiver kan dermed ikke selv velge å unnlate å følge fritaksordningen ved å foreta fullt forskuddstrekk i denne lønnsutbetalingen.” Dette skriver Finansdepartementet til meg i et brev datert 2. juni.

Selv om svaret fra departementet endelig kom, vil jeg fortsatt med interesse se frem til svaret fra Justisdepartementet om hvor lenge et departement kan vente med å svare en enkeltperson.
Hvorfor halvt forskuddstrekk ble innført, er heller ikke avklart ennå. Jeg har bedt om svar på dette i en ny e-post til Finansdepartementet og parallelt sendt en e-post til Det juridiske fakultets bibliotek med spørsmål om de kan gi meg ledetråder i saken.

Foreløpig NRK-punktum

I min langvarige kamp for å styrke faktagrunnlaget i NRKs nyhetsdekning, setter jeg nå foreløpig punktum.
Jeg fikk som kjent medhold av kringkastingsdirektøren i januar om at nyhetsoppslag som baserte seg på undersøkelser skulle medføre at NRK publiserte undersøkelsene, uten at dette førte til noen synlig endring i NRKs praksis.
Nettstedet journalisten.no publiserte nyheten om at NRK nå fremover skulle publisere underlaget. Dette bekreftet at saken har journalistisk relevans, og det er bare å beklage at NRK ikke har fulgt opp sitt eget løfte.
Fra Kringkastingsrådets sekretær fikk jeg opplyst at min sak ble ansett som ferdig behandlet, siden rådet var tilfreds med kringkastingsdirektørens redegjørelse. På grunnlag av dette absurde svaret, sendte jeg 30. april en e-post til rådets leder Kjellaug Nakkim.
Denne e-posten har per i dag, altså mer enn én måned senere, ikke blitt besvart.
Enkelte har vært kritiske til Kringkastingsrådets funksjon, og sakskomplekset jeg har tatt opp gjør ikke bildet spesielt mer positivt. Det setter også NRKs ledelse i et underlig lys.
Jeg har lykkes med å peke på en stor svakhet ved nyhetsdekningen i Norges største mediebedrift, og også pekt på hvilke uheldige konsekvenser svakheten kan lede til. Dagens praksis kan bidra til å skape feilaktige premisser for utviklingen av politiske saker og naturligvis til å villede publikum.
Min innsats i saken vil være tilgjengelig på nettet så lenge min blogg eksisterer. Takket være Googles prioritering av egne bloggere, vil den som søker på dette temaet enkelt finne frem til min dokumentasjon. Temaet burde være av interesse for studenter innen journalistikk og medier og kommunikasjon og eventuelt debattanter.
Alle interesserte er velkomne til å sitere meg, eller å bygge videre på det arbeidet jeg har påbegynt.

Utmerket, men litt sjenert fra staten

Takket være Grønn hverdag, ble jeg klar over at du nå kan registrere deg som eaktør og dermed motta selvangivelsen og skatteoppgjøret elektronisk. På denne måten kan enorme mengder papir spares. Dette er et utmerket tiltak fra statens side. Bare synd at det er dårlig markedsført. Og skynd deg, for fristen for å registrere deg går ut 9. juni.

Orakelet i Leikanger

Du vil støte på mye rart hvis du bestemmer deg å finne ut av offentlig forvaltning. Selv forsøker jeg som annonsert å finne ut av hvorfor vi får utbetalt lønn med halv skatt i desember, men dette viser seg å være mye vanskeligere enn først antatt. Jeg kan forstå at orakelet i Leikanger – norge.no – ikke kan svare om dette, men at de heller ikke har den fjerneste anelse om hvor lang tid Finansdepartementet kan innvilge seg på å svare, er noe mer overraskende.
Når en etat profilerer seg med slagordet ”din veiviser i det offentlige” var jeg optimistisk med tanke på om hvorvidt de i det minste kunne si hva reglene sier om hvor lenge Finansdepartementet kan bruke på å svare meg. Men neida.

Første svar fra norge.no lød slik:

På norge.no har vi en temaside som heter Forvaltning og styringsverk. Her har vi samlet lenker til aktuelle lover og regler. Vi har inkludert en lenke til Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker. I paragraf 11a av denne loven vil man finne informasjon om saksbehandlingstid og foreløpig svar som gjelder for forvaltningen, inkludert FIN.

Problemet med dette svaret, er at reglene det vises til dreier seg om hvor lenge du må vente på å få svar om et vedtak. Min henvendelse dreier seg derimot om ren informasjon.

Jeg spurte derfor norge.no på ny og fikk følgende svar – og hold deg fast, for nå viser norge.no sine papirmuskler:

Generelt gjelder at spørsmål om utfyllende informasjon ikke er å betrakte som et enkeltvedtak -jamfør definisjonene i forvaltningsloven § 2 a og b. Dermed kommer en slik henvendelse ikke inn under reglene om krav om foreløpig svar etter en måned og reglene om klagerett på enkeltvedtak.Viss du ønsker mere informasjon om hvordan forvaltningsloven skal tolkes kan du kontakte fylkesmannen i ditt fylke eller Lovavdelingen i Justis- og politidepartementet Har du spørsmål som gjelder skatt kan du rette disse til ditt lokale Skattekontor eller ringe Skatteopplysningen på tlf 800 80 000. Viss du ellers ønsker å klage på hvordan du blir behandlet av forvaltningen kan du kontakte Sivilombudsmannen.

Hu hei! For å få svar om hvor lang tid et departement kan bruke på å informere en enkeltperson om en over femti år gammel lovbestemmelse som gjelder samtlige lønnsmottakere i Norge, råder min veiviser i det offentlige meg til å ta saken opp med fylkesmannen, Justisdepartementet eller Sivilombudsmannen. Var det noen som sa god dag mann, økseskaft.

I min vedvarende kamp for forbedring av ressursbruken i offentlig forvaltning vil jeg uansett følge "oppfordringen" fra norge.no. Hvis ingen har spurt om dette før, er det på tide at noen gjør det. Følg med på Mediavakten!