MiniAnne får avfallsinstruks

Da gutten kom hjem med sin personlige øvingsdukke for førstehjelp, skjønte jeg mindre. MiniAnne het den lille dukken og hun ville tydeligvis flytte inn. Førstehjelp er vel og bra, men skal alle familier i Norge ha sin personlige øvingsdukke? Hva med alt avfallet? Det viste seg at jo, når en elev går i 7. klasse, da får han en gratis øvingsdukke med seg hjem. Dette spanderer Norsk Luftambulanse.

Men hva blir egentlig skjebnen til de 60 000 øvingsdukkene som sendes med elevene hjem hvert år og hva er de laget av. Får de fast plass i bokhyllen i stuen, eller sklir MiniAnne sakte men sikkert rett i avfallet? Og er det i tilfelle positivt å belaste det kommunale avfallsapparatet med 60 000 øvingsdukker i året.
Disse spørsmålene stilte jeg til leverandøren av MiniAnne - Lærdal Norge. De kunne opplyse at delene i opplæringspakken består av en rekke forskjellige ingredienser: Termoplastiske elastomer, polyetylen og polyvinylklorid (PVC). For PVCen er det viktig å avklare om mykneren inneholder miljøproblemet ftalater, men den er i følge Lærdal mykgjort med en miljøvennlig mykner. Brystplaten er laget av polypropylen (PP). Videre opplyser Lærdal:

MiniAnne er utviklet med tanke på påvirkning på miljøet; produktet er fremstilt av materialer som lar seg resirkulere. Alle støpte komponenter er merket med både materialtype og resirkuleringskode. Resirkuleringssymbol og -kode er anerkjente symboler for merking av plastkomponenter. Kodene angir type polymer, og dermed hvordan materialet kan resirkuleres.

Mye tyder altså på at innholdet i MiniAnne er håndterbart avfall. Men når MiniAnne flytter ut, bør hun kildesorteres. I tillegg bør en slik fremgangsmåte poengteres overfor mottakerne. Lærdal opplyser at de etter min henvendelse fremover vil legge ved en "avfallshåndtering" veiledning ved hver MiniAnne. Med dette legger Lærdal mer vekt på MiniAnnes livssyklus, og det er positivt.
Jeg skal være forsiktig med å kritisere et så godt ment prosjekt som fri distribusjon av øvingsdukker. Jeg tror imidlertid at hele dette prosjektet bør bli grundig evaluert før skolen fortsetter å være distribusjonskanal for MiniAnne. Hva hva skjer med dukkene etter at elevene tar dem med hjem og hvor mange foreldre øvde sammen med barna? Hvis MiniAnne kun ble brukt én gang, er det da riktig å sende dem med barna hjem?
Kanskje skolene heller skulle oppbevare et sett dukker for 7. trinn som ble levert tilbake og kun skifte ut dukker når det er nødvendig. Eller kanskje burde en MiniAnne per klasse heller vandre sin gang fra familie til familie. Hver familie kan kvittere ut at det har løst oppgaven og deretter sende den videre. Dette klarte vi med klassebamsemaskoten da barna gikk i småskolen. Vi skal nok klare det med MiniAnne også. Alle bør lære livredning, men avfall har vi nok av.